Oppdr. 11
Hei Lisa.
Jeg har vært en tur på Titanic. Du har vel hørt om det som skjedde med den?
Og hvis ikke du vet det, får du vite det nå.
Jeg hadde lagt meg for natten og sovnet egentlig veldig godt.Jeg reiste jo helt alene, så jeg hadde endelig greid å falle til ro i mitt eget selskap.
Mor og Far ville jeg skulle ha en fin reise, så de hadde bestilt rom på 2.klasse til meg. Rommet var stort med tapeter, og gode madrasser å ligge på.
Men tilbake til opplevelsen.
Jeg våknet av skrik og mennesker som gikk opp trappene fra 3.klasse. Det var også dører som smalt rundt min lugar.
Jeg satte meg opp og tenkte at nabofyllikene hadde en større fest enn i går. Så la jeg meg til å sove igjen.
Jeg våknet på nytt, men nå av en som banket hardt og bestemt døra til rommet mitt. Trøtt som jeg var subbet jeg bort til døra i halvsøvne og åpnet.
Utenfor ble jeg møtt av et helvetes spetakkel. Det var en av skipets mannskap som sti utenfor døren min. Eller han sto ikke, men han småtrippet av utålmodiget. Som om jeg hadde vært treg eller noe...
Han skrek rett opp i ansiktet mitt. "Get out!"
Sjokk.
Etter å ha roet han ned en smule (meg selv og) fikk jeg han til å forklare situasjonen.
Skipet hadde kræsjet mot et isfjell, og det fosset vann inn i 3.klasse.
Jeg var i en tilstand mellom svimmelhet og bevisstløs tror jeg, men jeg fikk tomla meg til å pakke sekken min med en ullgenser og et bilde av familien min.
Jeg ble utstyrt med en oransje flytevest, og løp opp på dekk. Det var full panikk på dekk, mange hadde også funnet spritflasken i baren, og forsynte seg godt.
Bauen på Titanic hadde sunket mye, og jeg skjønte at det ikke var tid til å observere situasjonen. Jeg løp bort til der hvor "alle" sto. Ved livbåtene.
Det var ikke mer enn 30 min før skipet gikk ned. Derfor prøvde jeg å snike i køen for å få plass i en av livbåtene. De få minuttene jeg sto å ventet føltes som år, men jeg prøvde å ikke tenke på hva som nå skulle skje. Så ble jeg plassert i en livbåt med bare damer og barn. De fleste satt å gråt, da mennene deres ikke fikk lov til å være med. Sånn sett var det greit å være alene, det var ingen å forlate.
Livbåten ble senket ned på vannet, og da dette skjedde brant jeg meg på vaieren båten ble senket ned i. Jeg fikk et stygt sår på innsiden av underarmen. Det blødde fryktelig mye.
Jeg kom i en eller annen tilstand, for jeg husker ingenting fra resten av båtturen. Og det er kanskje like greit, for det var nok ingen dans på roser, den turen...
Nå skal jeg ta båten fra England til Norge, og satser på en bedre reise enn den jeg nettop har fortalt om.
Ha det bra kjære Lisa.
Sees snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar